Siste topptur i 2017 ble trappetrening til Koko head på Hawaii

At fjorårets siste topptur skulle bli en trappetur hadde jeg ikke trodd, og at den skulle gå på Hawaii var helt usansynlig. Men slik ble det!! Min Julegave har vært turer de siste årene. Ikke det at jeg har ønsket meg de store turene, da jeg mener flotte turer likegodt kan skje i nærområdet. Men takknemligheten er stor for at jeg har fått oppleve dette. Så i romjula tok vi av, og etter en reise på bortimot 36 timer var vi i Honolulu. Avstanden er vel grunnen til at jeg tror dette var mitt første og siste besøk på øya Oahu, men hvem vet..... Klart vi har ligget på Waikiki beach, men det meste av tiden ble brukt i nord, i North Shore og på de vakreste strender nesten uten folk. Men topper finnes overalt, og denne gikk vi fra Honolulu, som en flott årets siste topp.

Det var som å komme til Paradis, fargene, tempen, folkene, maten. Men det er like langt fra perfekt her som alle andre plasser. Kontrastene mellom fattig og rik er veldig synlig om du bryr deg med å se. Men vakkert, det var det.

Her er toppen vi valgte som årets siste topptur. Det er en trappetur ca 30 min taxitur fra Honolulu sentrum. Vi avtalte henting med sjåføren etter 2,5 timer og startet turen kl 08.00. Tempen var egentlig ganske lik hele døgnet, men sola var sterkere utpå dagen. Vi hadde jetlag, og hadde allerede vært våkne mange timer. Tidsforskjellen er på 11 timer, og Hawaii ligger etter oss hjemme.

Ved godt mot, har da gått trapper før........Helt ærlig, det var mye lenger enn det så ut som. Trappa er 1048 trinn, og består av jernbanesviller

Turen er populær som treningsøkt, og den garanterer høy puls, gelebein og flott utsikt på toppen. Bunnen av trappa ligger 196 moh, og du skal opp til 368 moh på toppen.

Det ble bratt etterhvert, og enkelte begynte å få store problemer, både pga høyden og pga kondisjon.Trinnene er høye, og enkelte plasser svært dårlige, et trinn her er to normale trappetrinn. Når du nærmer deg halvveis får du godt inntrykk av utsikten du vil få på toppen.

Halvveis vil du oppleve at du ikke lenger er på bakken, men det er et stykke ned under skinnene, her sleit mange. Skinnene ble laget under 2.verdenskrig og brukt til å frakte mennesker og forsyninger til toppen. I dag fungerer de kun som turløype.

Bare å gå på, godt tips er å ha med drikke og smøre deg med solkrem før turen starter. Det finnes små avstikkere på siden enkelte plasser, som kan være greie å bruke for å hente seg inn om du føler for det. Vegetasjonen oppover vil også gi deg skygge etterhvert. Men som alltid, det var endel som overprøvde seg selv, det er litt mer enn bare en trapp....

Flott utsikt om du snur deg litt på vei opp, du ser hele kysten på østsiden av øya Oahu.

Jeg har aldri vært på en grønnere plass enn Hawaii. Ikke rart Jurasic park ble innspillt her på øya. Øya er en av de mest regnfulle plassene på jorda faktisk, mest i nord.

Det er bratt på det bratteste, og jeg måtte ned å støtte til tider med hendene. Var faktisk verre å gå ned!

På toppen av trappa er du ikke på toppen, men følg stien videre oppover til toppen av krateret. I ettertid så vi på kartet hvor nærme vi var to av våre senere turer, men da jeg ikke visste noe om turen før etpar dager før avreise rakk jeg ikke forberede meg så mye :)

Fantastisk utsikt!

Svett og høy puls.På toppen av det store krateret Ko ko head.

Et stykke ned. Deilig med vinden som kommer her, mye pga krateret under oss. Vi brukte 45 min opp, turen er beregnet til en halv til en time. Vi gikk litt i kø på slutten, men tror ikke min form hadde klart det noe raskere den dagen....

En av de mest fotograferte plattingene med en formidabel utsikt på Hawaii

Det er tre ulike utsiktspunkt på toppen, med ulik utsikt

Klar for retur. Etter å ha vært på toppen noen minutter så blir beina litt stive når du skal ned....

Vi valgte å bruke resten av dagen på Waikiki beach, følte at treningsøkten på morgenen var grei nok.

Det ble årets siste topptur. Vi ringte hjem og ønsket Godt Nytt År fra toppen, og et halvt døgn etter gikk også vi inn i 2018. Rakettene så vi fra stranda sammen med tusenvis av fastboende og turister.

Turen vår ble på totalt 2,2 km med en høydestigning på 307 meter. Vi brukte totalt 1 time og 23 minutter, og hadde dermed god tid på oss til vårt avtalte møte med vår kinesiske taxi sjåfør. Jeg regner ikke med at jeg kan si god tur til så mange på denne turen, vi traff ikke en eneste nordmann på våre uker på Hawaii, men vi hørte ofte "ooohh Norway...........where is that actually?"

Olomana, Paku'i og Ahiki, ikke topptur for nybegynnere

De tre toppene på rekke og rad, kalt Olomana Three Peaks Trail, er tre topper som ligger på østsiden av Oahu på øygruppa Hawaii. Denne siden av øya kalles Windward og ruta ligger ikke langt fra Kailua og Waimanalo. Total lengde på turen om du tar alle tre toppene er på ca 8 km. Den høyeste toppen er den første, 501 moh. Denne turen er beskrevet som svært krevende, og det har vært mange dødsfall langs ruta. Dødsfallene skyldes fall fra toppene grunnet bratt og glatt underlag, samt uerfarne turgåere. Det er redningsaksjoner ukentlig i følge redningsgruppa vi traff da vi var på vei ned igjen. Disse fjelltoppene hadde jeg hørt om før jeg reiste til Hawaii, og vi bestemte oss for å prøve. Dette er turen som frem til nå har gitt meg størst mestringsfølelse, men jeg har også lært hvor grensene mine går. Nå tar jeg deg med :)

Vi startet turen fra North Shore med å hente oss leiebil. Skal jeg noen gang gi råd til andre som skal hit, så er det lei bil, og gjør det allerde på flyplassen. Øya er ikke stor, men du trenger bil for å komme deg rundt. Det er ikke mer enn en time og 15 min med bil fra Honolulu til Laie' der vi la oss til for en uke, men taxi er dyrt, som alt annet på Hawaii. Vi prøvde å leie bli i Honolulu for å ha i uka vi skulle være i North Shore, uten hell. Vi hadde ikke tatt høyde for juleferie og mange turister....

Fornøyd sjåfør :)

Ikke vi som bulka skiltet :) Aloha State <3

Oloma trail starter fra et privat område, som er bevoktet. Parkering på området er ikke mulig, og vi ble pent vist bort. Tips til parkering ville ikke vakten gi. Men vi kjørte etpar km tilbake og fant oss en plass ved et busstopp, parkerte og begynte å gå tilbake i retning vakta. På spørsmål om hvor lang tid vi måtte beregne så fikk vi til svar ca 1,5 timer til første toppen og 4-5 timer på hele turen. Det er gjort helt klart på skilt at turgåere egentlig ikke er ønskelig her.

Min første tur i jungel. Det var veldig spesielt. Frem til nå hadde vi ikke opplevd regn på øya, men det fikk vi i dagene etter. Når jeg så hvor fort det kom, så forstår jeg hvor farlig denne turen kan være. Hadde vi fått regn hadde jeg definitivt snudd!! Fire erfarne turgåere brukte noen dager etter 7 timer opp til første topp og utsatte både seg selv og andre for fare før de snudde, her går du IKKE i dårlig vær, da blir hele underlaget "levende"

Da vi bevegde oss oppover her hadde vi ingen problemer med å forstå at det nesten blir umulig å komme seg opp når jorda renner med regnet ned. Det var sleipt og glatt og belegget legger seg under skoene og gir dårlig feste. Skogen varierte mye på vei oppover og vi kom inn i en aldeles fantastisk silkefuruskog halvveis opp til første topp. Mange av bregnene som dekket bakken er de samme vi kan få kjøpt som potteplanter på plantasjen hjemme ;)

Mange av røttene ga gode gripetak da vi kom opp i brattere områder

Klar for den første virkelige bratte delen. På med hansker og pulsen steig litt. Frem til dette punktet hadde vi truffet totalt 7 turgåere på vei ned, kun to av dem hadde nådd topp en, de andre hadde gitt seg før toppen, det gjorde meg usikker.

Jeg skjønner at mange trekker seg her. Jeg var halvveis oppe en gang, trakk meg og gikk ned igjen. Fikk bedre oversikt over hvor jeg kunne få fotfeste og gikk på igjen. Akkurat her fikk jeg litt pepptalk fra min kjære: "Det er du som velger, er du kommet så langt uten å komme deg opp?"

Å bruke tauene som henger her er veldig usikkert. Du ser ikke festene nedenfra og du vet ikke hvilken tilstand tauet er i, endel tau var svært dårlige. Redningsgruppa vi snakket med var helt klare, ikke bruk tauene. Vel vi sjekket det vi kunne, så på vei ned var vi godt sikret. På vei opp prøvde vi å bruke gripetak i naturen der det lot seg gjøre, men tauene ble brukt på de bratteste strekkene i tillegg som en ekstra sikring. Jeg mener vi var fornuftige.....og jeg er veldig glad for klatrehanskene i sekken.

Topp en er nådd, Olomana. Vi brukte 1,5 time opp. Det blåste endel på toppen og det er ikke mye plass her oppe. Du ser ikke Paku'i eller Ahiki før du er oppe på Olomana. Vi gikk videre nedover og satset på Paku'i med en gang. Det så så mye lettere ut enn det var. Stien ned mellom toppene er bratt og smal, og du må klatre.

Du ser tydelig stien som nå ligger forran deg

Ved godt mot :)

Ahiki sett fra Paku'i

Vi traff tre på vei ned fra topp to da vi var på vei opp. Her er det direkte klatring siste stykket, og en av de tre fikk litt panikk på vei ned og måtte snakkes litt hardt til av min kjære. Han prøvde å klatre nedover med fronten først, noe som ikke lar seg gjøre her, da vil du falle. Da min kjære fikk snakket han ned og holdt han i armen kunne han ikke få takket nok. Det ble mye "love you, thank you for not letting me die today"

Toppen er nådd, og jeg er fornøyd. Jeg gruet for to strekk på returen, men det gikk overraskende greit.

Naturen er fantastisk grønn og frodig. Olomana er rester etter krateret som ble dannet etter Ko'olau vulkanen. Olomana betyr egentlig delt fjell på Hawaiisk. I følge et gammelt sagn, så var Olomana en stor kriger som regjerte i Windward.

Etter en slik tur trenger man mat, og vår favorittmat oppe i nord var mat fra disse rekebilene. Fantastisk god mat, og ferskere reker får du ikke. Rekene drives frem på jordene langs veien, rekefarmer, et ord jeg ikke ante fantes engang. Maten her vil jeg ALDRI glemme!!

Ingen luksus, bare veldig veldig god mat

Denne dagen ble det tempura og hot and spicy

Ettermiddagen på stranda i Laie, her ligger du ikke i kø, vannet er perfekt selv på vinterstid som det nå er.

Men alene på stranda er du ikke. Tusenvis av sandkrabber løper overalt. Du ser hvor de er på alle hullene i sanden........men du får aldri tak i de :)

Er du heldig, som vi var, så får du også se de grønne sjøskilpaddene. De er ikke så mye på land nå på vinterstid som de er på sommeren, men vi så dem i vannet og for meg var det kjempestort.

To skilpadder på vei inn til land

En flott dag, legger den i minneboka i hjertet mitt

Det ble noen toppturer disse ukene på Hawaii, denne var nok den mest utfordrende. Utsikten var formidabel over hele østkysten på øya. Fargene, naturen og maten er det jeg sitter igjen med. Toppturen, den er ikke for alle.