Strandstien fra Høllen til Åros

Det tok syv år å bygge den, og det er stien som Søgne kommune og staten spleiset på. Jeg går her noen ganger i året, og som oftest "utenfor sesongen". Å ta turen her når sola går ned er bare helt fantastisk, og lyset i vinterhalvåret er min favoritt. Ofte endres fargene i løpet av få minutter, og går du for tidlig kan du rett og slett gå glipp av det. La sola gå helt ned, ha litt tålmodighet, og nyt fargene.

Halvparten, fra broa ved Søgneelvas utløp til midt på stranda, ble ferdig for ti år siden.

For seks år siden ble stien til Høllen fullført.

Hele stien er 2,1 km lang

Lydene var som på en sommerdag

Fargene endret seg så fort, til lyden av ei snekke og måkeskrik

Det meste av veien er godt tilrettelagt for både barnevogn og rullestol

Jeg fikk en følelse av sydligere strøk, og drømte meg bort...

Det eneste som manglet var varmegradene

Det tok ikke mange minuttene før sola var helt borte, og igjen endret fargene seg

Dette er turen jeg gjerne går alene, den gir meg en ro jeg ikke får alle steder. Om ikke du har gått her så anbefaler jeg en kveldstur. Sjekk når sola går ned, og ta turen så du får solnedgangen med deg. Det var iskaldt denne kvelden, men jeg kjente det ikke før jeg satte meg i bilen. Turen ligger også på ut.no du kan se den her. God tur og husk at en vakker solnedgang bestemmes ikke av hvor du er, men av hvem du ser den sammen med

Polar permaculture, om å reise langt for å spise kortreist

Før vi reiste til Svalbard denne gangen, ble vi sittende å se på serien til BBC Earths "Svalbard, Life on the edge".  Om ikke du har sett denne og ønsker å se litt av livet på Svalbard, da anbefaler jeg virkelig å ta en titt. Jeg ble så imponert over amerikanske Benjamin Vidmar og hans sterke ønske om å gjøre Svalbard selvforsynt med grønnsaker. Om ikke du har vært i arktis og heller ikke vet noe om naturen der så tenker du kanskje at det ikke burde være så vanskelig......

Et skue i polarnatten

Tundraen i Longyeardalen på Svalbard er steinete og brungul. Alt som vokser så langt nord er hardføre planter som rødsildre, polarvalmue og dvergbjørk. Få klarer seg i det kalde klimaet med måneder av stummende mørke hvert år. Men Benjamin ville det anderledes.
I dag er det spirende liv i alle nyanser av grønt. Lange kar med østerssopp, rader med høye tomatplanter og firkanta beholdere med små, sprø salatblader.
Men det begynte i det små. Noen agurker, urter og blomster. Etter hvert ble det mer. Han måtte begynne å importere gjødsel for å få god jord. Det ble dyrt. Og flytransporten opp var heller ikke særlig miljøvennlig. Regnskapet gikk i minus på alle måter. Løsningen ble å importere en ny art til Svalbard: meitemarker. De små, slimete skapningene er noen råskinn på å bryte ned organisk materiale. Dermed kunne han kompostere matrester og lage sin egen jord.

 Men det tok to år fra han begynte å søke til han fikk godkjennelse til å importere de lange, slimete dyrene. Meitemarker finnes ikke naturlig på Svalbard, og både Sysselmannen og Miljødepartementet var skeptisk til hente opp en fremmed art. Men etter ekspertuttalelser som mente at meitemarken ville dø med det samme de klarte å stikke av fra drivhuset til Vidmar, fikk han tillatelse.

Drivhuset ligger i Nybyen, og det er lett å få øye på, alt er lilla i polarnatta her

God isolasjon skal bidra til at det ikke trengs å tilføre så veldig mye varme. I begynnelsen brukes elektrisitet og parafin. Tanker med oppvarmet vann og kompostering avgir også varme. Han håper at han skal få ha dyr inne i drivhuset også  som vil gi varme. I april søkte Vidmar om å få innføre griser og høner til Longyearbyen, men han venter fremdeles på svar fra Mattilsynet. Det eneste han har fått innføre så langt er meitemark og muligens også vaktler. Vidmar håper å få servere vaktleregg til besøkende og gjester.

Om jeg en gang kommer tilbake til Svalbard skal jeg i alle fall opp å se på hva Vidmar har fått til

I tillegg til å dyrke til eget forbruk, har han nylig lansert to tjenester, en startpakke for folk som vil gro østerssopp i sin brukte kaffegrut og tilbud om å få esker med lokalprodusert frukt og grønnsaker på døra. I prisen ligger også at han henter avfallet og komposterer det.
Jeg tar av meg hatten (ble lua) og er imponert og glad jeg fikk se dette. Han var forøvrig kokk på hotellet vi bodde, Svalbard hotel og lodge.

Utsikten, fra tuberkuloseinstitusjon til fredssenter

Vi er igang med 10 toppers 2017. De siste årene har jeg fått disse turene i julepresang, men i år måtte vi gå til innkjøp av kortet sjøl. Så hermed er ønsket for neste år kunngjort. Vi tok et par turer i dag, og i strålende vær tok vi turen til Utsikten i Grendi. Utsikten ligger ved Landeskogen som i 1916 åpnet som institusjon for pasienter med Tuberkulose. Tuberkulosesenteret ble lagt ned i 1961, da hadde ca 10 000 tuberkulosepasienter vært innlagt her de 45 årene institusjonen var åpen. Men allerede i 1962 ble bygningsmassen tatt i bruk igjen, da som institusjon for åndssvake. Rart å tenke på at de siste årene det var i drift som dette så leverte min kjære brød her. Nå er bygningsmassen pusset opp og er i drift som fredssenter.

I årene etter åpningen i 1916 ble et nett av turstier opparbeidet av personer på syselsetting

Stiene var lette å gå for de innlagte, og stigningen opp mot toppen er nesten ikke merkbar

Denne broa var ny siden jeg gikk her sist

Flere plasser oppover er det plassert ut benker der du kan sitte. Denne er ved Utsikten på toppen, og i dag hadde ingen sittet her. Flott utsikt både oppover og nedover Byglandsfjorden. Vi var her så tidlig at sola ikke hadde rukket rundt.

Blå himmel, blå fjord. Du bruker en liten halvtime opp fra Rv9, ca 2 km opp til Utsikten

Du starter turen ved Rv 9, p-plassen er like over veien for Årdal kirke i Grendi

Dette er en fin tur, og passer for alle. Jeg anbefaler en tur innom Fredssenteret om ikke du har vært der heller. Og ikke minst så anbefaler jeg en tur på Elgtun. Her får du nærkontakt med elgene, kan være med på foring, steike din egen elgburger, lage elgtannsmykke mm. Du kan se mitt innlegg derfra her Ta en Elgfie
Da gjenstår det å se hvor mange startkort til 10 toppers jeg får til neste år :)   God tur.

Lille Fånefjell, den gamle veien opp Kattedalen

Også i år er Lille Fånefjell en av toppturene til Otra Il's 10 toppers. Aldri før har vi startet toppturene til Otra så tidlig på året. Men i dag var været så fint at tur måtte det bli. Det har ikke fallt så mye snø enda, og spor i snøen viste at i alle fall en hadde gått turen i finværet i går.

Minus 11 grader, strålende sol.

Fånefjellet og Fånekleiva mellom Longerak og Lauvdal i Bygland er et nasjonalt merka veiminne som kalles Fånefjell veimiljø

Fånefjellet går stupbratt ned i Byglandsfjorden uten mulighet for vei langs stranda i gammel tid. Man måtte gå opp kleiva og over fjellet på sti, ridevei og etterhvert på utbedret vei for hest og vogn.

En merka sti på toppen går ut til en rasteplass på kanten av fjellet. Her er det storslått utsikt over
Byglandsfjorden.

Etter ca 1,5 km flater veien ut og her tar stien av mot venstre og ut mot utsiktspunktet. Engelske ingeniørsoldater som hadde treningsleir på Gautestad på Evje, bygde og sikret en flott rasteplass på kanten av stupet. Her er det storslått utsikt sørover Byglandsfjorden og riksveien der nede.

Blå himmel, blå fjord og hvit snø. Kan ikke bli finere

Vi klipper inn første 10 toppers 2017

Rart å tenke på at i bilens barndom før 1923, kjørte bilene opp og ned her. Oppe i dalsia forteller et vakkert veimerke i støpejern fra 1855 at det er 8 MIIL fra Christiansan

Snøen hang lett som dun på greinene i bakken

Toppen sett fra riksveien og parkeringsplassen ved Fånefjelltunnelen

Nå har jeg gått turen på vinter-, sommer-, vår og høstføre. Like fin uansett. Vi brukte en halvtime opp i dag, kanskje noe mindre på sommerføre. Du finner denne plassen på østsiden av rv.9 mellom Longerak og Lauvdal. Her er det anlagt parkeringsplass ved søndre tunnelåpning. Her finner man den informative oppslagstavla og starten på turen.
Vi er igang med 10 toppers 2017 :) God tur :)

Basecamp Spitsbergen, med hundeslede på jakt etter nordlyset

Vi har hatt noen fantastiske dager i totalt mørke på Svalbard, Longyearbyen. Det er ni mnd siden vi var der sist, og da opplevde vi sol fra klar himmel og uendelige sletter i de vakreste blå farger. Nå kom vi opp til fullstendig mørketid, og med snøværet vi fikk på tur virket det om mulig enda mørkere. Sikten vi hadde på denne turen, som egentlig skulle være en tur ut for å se nordlyset, var svært redusert. Alikevel ble det en fantastisk tur.

Denne nydelige dama heter Dubai og hadde et blikk som kunne smelte snø

Jeg er bortskjemt når det gjelder julegaver. Hos oss er regelen at de enten må kunne spises/drikkes eller oppleves. I fjor fikk jeg puslespill, i år fikk jeg en gul postit lapp med en for meg uforståelig kode.

Det tok svært lang tid før jeg forsto at dette var et bookingnr nr, min julegave Julen 2016

Vi fikk en spesiell flytur opp til Svalbard. Vi måtte nødlande i Bodø pga syk mann ombord, og da vi endelig kom avgårde til Tromsø måtte 12 pasasjerer gå av flyet mer eller mindre frivillig fordi det var for tungt for landingsforholdene i Longyearbyen. Vi kom opp til minus 5 grader, mens det var minus 17 i Oslo da vi mellomlandet der. Det føltes likevel kaldere på Svalbard.

Vi hadde bestillt sledeturen før vi dro opp, og turen gikk med Basecamp Spitsbergen. Vi ble hentet på hotellet (føltes som om det var midt på natta!) kjørt til flotte lokaler der vi ble kledd opp i yttertøy før vi så ble kjørt til Basekamp.

Det snødde tett da vi kom opp til hundegården

Du må selv hente hundene til spannet ditt og sele de opp

Hundene er huskyer i alle regnbuens farger

Min favoritt. Navnet tilsa en varmere værtype

Så fornøyd

Fantastiske hunder, men jeg tenker dette ikke er aktiviteten for deg som er redd for hunder. De kan virke litt voldsomme, og lyden er enorm fra 90 hunder.

Se de øyan, ikke til å motstå

De enset ikke snøen, og det fallt 30 cm på turen vår denne kvelden

Snart klare med hele spannet. Vi hadde to tisper i front, ei tispe og en hann i midten, og to hanner bakerst

Klare og venter på de fem andre spannene som skal ut sammen med oss

Et lite opphold i snøværet

Jeg sitter lunt og godt på sleden, som å være i le i telt

En opplevelse

Etter å ha gjort hundene klare og spent opp spannet, ble vi guidet ned og  inn i Bolterdalen. Hundene bjeffet og hylte av utålmodighet, men så snart vi kom i gang senket en god stillhet seg. De ivrige hundene la i vei i et høyt tempo, men etter et par kilometer la de seg inn i et behagelig jevnt tempo. Det ble helt stille, kun lyden av seletøyet, og kun svakt lys fra hodelyktene til hundeførerne. En helt rå opplevelse.
Se og hør hundene like før vi kjører ut

Det finnes fortsatt endel som lever av fangst på Svalbard, selv om det ikke er mange. Her er selen hengt høyt for å hindre isbjørnen å få tak i den.

Har du lyst til å se Svalbard i lys, så kan du se innleggene fra sist her (Eventyret i Arktis, 350 km på scooter) og her (Et hundelv på 78 grader nord)
Vi er hjemme igjen, og det blir nok ikke tur til Svalbard på en stund. Vi ønsket å oppleve Svalbard i mørketida, og det var flott. Jeg foretrekker nok fortsatt lys og sol, og tenker at 84 dager med mørketid er veldig mye. 99 dager med midnattsol, ja det er noe annet. Drømmen er likevel å kunne bo en periode på denne fantastiske plassen.